Viser opslag med etiketten familie. Vis alle opslag
Viser opslag med etiketten familie. Vis alle opslag

mandag den 19. november 2012

Nokken 1949

Foto: Bent Jacobsen, pressefotograf

Jeg er vild med det foto, som jeg bloggede om for seks dage siden. Nu har min kæreste fundet det på Væggen, som er et fotoarkiv under Københavns Museum.

Det er jo en glimrende anledning til at tilføje de oplysninger, min faster Dora (alias Den gamle Hugorm) er kommet op med.

Selv om det er med i en bog om besættelsestiden, så er billedet altså taget i 1949, og ikke lillejuleaften 1942, som der ellers står i Lars Møllers bog, Da vi var besat – Danskernes liv og hverdag 1940-1945, udgivet på Københavns Bogforlag 50 år efter den tyske hær invaderede vores land – og genudgivet i 2. udgave i halvtredsåret for befrielsen.

For faster Dora er det naturligvis et billede, der kalder minder frem. Hun skriver: Herbert som står foran mig er født i 1944. Det er Aase der står bag mig med fletninger. Jeg havde altid fletninger sat op over hovedet. John står i forgrunden og Freddy bag ved. Vi flyttede ind på Nokken i august 1949 og vores mor døde den 31. januar 1950. Da var alle, undtagen Robert flyttet.

Jeg kan ikke genkende huset med al det skrammel der er rundt om, men når jeg tænker på det indvendigt, ser det rigtigt ud. Der hvor der er en lav tilbygning, der der to slagbænke og spisebord. Hvor skorstenene går ud, er der køkkenbord med primus apparat. Så var der en 2-etages og en 3-etages køjeseng. Gilbert og Vera boede ikke hjemme, men havde et værelse hos frøken Madsen, de arbejdede jo.
Jeg har ikke før hørt om denne frøken Madsen, men Dora skriver: Frøken Madsen var en dame der lejede værelse ud. Jeg tænker, at det blev for småt på Nokken, og da Gilbert og Vera tjente penge, kunne de jo bo “ude i byen”. Den samme dame var også flink og holdt Veras konfirmation, så vidt jeg husker. I hvert fald husker jeg at juleaften 1949 blev fejret hos hende. Jeg mindes hvor koldt det var om aftenen at vende tilbage til mørket på Nokken.

Vi fik en gratis flæskesteg hos slagteren. Jeg var jo den der købte ind og jeg blev gode venner med både konen og manden. Efter jeg kom til Viborg, fik jeg også aflagt tøj fra deres datter. Mor var hjemme på “orlov” fra Radiumstationen, det var dengang hospitalet for kræftsyge. Der døde hun også.

Jeg har lagt billedet på min blog, fordi det er så godt at snakke om. Selv om man måske ikke kender min faster, Dora Arvidsen og hendes mindre søskende Aase, John, Freddy og Herbert, så sætter fotoet uvilkårligt tankerne igang. Der er helt sikkert forskel på at være fattig i dag, og så have været det dengang på Nokken i 1949.

tirsdag den 13. november 2012

Nyt gammelt foto

Foto: Det Kongelige Biblioteks Billedsamling

Kongens Enghave har en ret aktiv lokalhistorisk forening med over hundrede medlemmer, og formanden Jørgen Topp Lassen har med interesse læst min blog Mørke minder, blandt andet om likvideringen af en grønthandler på Mozartsvej. Og nu er der linket til bloggen på foreningens hjemmeside, så endnu flere kan finde frem til min fars øjenvidneberetning.

I en mail takker Jørgen Topp for de historisk interessante oplysninger, som var trykt i Bavnehøj Skoles 50 års jubilæumsskrift – og så spørger han iøvrigt om jeg ved hvad det er for et berømt billede, min far nævner til sidst i sit skriv. – Det er jeg også selv nysgerrig efter at finde ud af.

Derfor cyklede jeg idag ud til biblioteket i Tune og hev en flok bøger om Danmark under besættelsen ned fra hylden og gav mig til at bladre. Fotoet skulle angiveligt forestille to tyske officerer som bliver afvæbnet på åben gade på Mozartsvej.

Hvis billedet er berømt, må det jo være optrykt i adskillige af de rigtig mange bøger, der er udkommet om Danmark under 2. verdenskrig. Så er det bare at finde det…

Men da jeg bladrer, finder jeg pludselig et stort Wilson-foto – som iøvrigt ikke er taget under besættelsen. Det er min farfars to skure på Nokken, hvor han boede med sin kone Karen og deres syv børn.

Børn foran deres hjem på Islands Brygge i København lillejuleaften 1942, står der som billedtekst i bogen “Da vi var besat”, som er udgivet af Lars Møller på Københavns Bogforlag i 1995. Bogen handler om danskernes liv og hverdag i 1940-45, men billedet af børnene er taget senere. Det ved jeg, fordi den mindste dreng, min farbror Herbert blev født den 20. november 1944. Så kan han jo ikke stå og småfryse på Nokken to år tidligere.

Det er et fint og knivskarpt foto. Min far og faster Vera er ikke med på billedet. Farfar er der heller ikke, måske er han inde i skuret til højre, hvor min farmor vistnok ligger syg af kræft. Jeg ved det ikke, og håber at kunne få mere at vide af de nu gamle mennesker, som altså kan se sig selv i en stor, flot historiebog med masser af billeder fra en svunden tid.

lørdag den 25. september 2010

Hilsen fra Norge


Igår begik jeg en blog om overgangen til det mørkere halvår og fandt på SXC et pragtfuldt foto af vintersolen til den. Og så sendte jeg en kort hilsen til fotografen med link til bloggen.

Sådan gør jeg tit, og som regel får jeg en tak retur, for fotografer kan godt lide at høre når deres billeder bliver brugt. Thanks for letting me know. Cheers :-). Sådan vil tilbagemeldingen ofte lyde.

Men idag har jeg fået en meget rørende og usædvanlig respons, som jeg synes også skal lægges på bloggen, sammen med endnu et pragtfuldt foto fra den norske fotograf.

Hun har sikkert ikke tænkt at hendes hilsen skulle læses af andre end mig personligt, men omvendt kan jeg ikke tro hun har noget imod det. Og jeg synes hun skriver så smukt om at vi aldrig skal skamme os over vores familiære ophav.

Der er ingen grund til at skamme sig, selvom der kan vise sig mørke sider, som moralvogtere gerne vil pirke i. Alle har noget ufint i familien, – men det er fint nok!

Her er den norske hilsen:


Tusen takk for at du har funnet ett av mine fotografier verdig til å brukes på din utmerkede blogg. Jeg har nå lagt den inn under "Favoritter", her vil jeg følge med. Du skriver godt, originalt og ettertenksomt.
Særlig gjorde ditt innlegg om farfar inntrykk. Ikke på grunn av bildet av ham 'in natura', men p.g.a din tekst.  Små og store mysterier og paradokser i egen bakgrunn -- vi har vel alle det enten vi vil innrømme det eller ikke.

Her er en liten paradoksal historie fra undertegnede: Adoptert som spebarn, vokst opp hos svært gode adoptivforeldre i Fredrikstad sørøst i Norge. (Adoptiv)mamma og pappa var begge født på Østlandet og begge hadde fedre som hadde flyttet fra små gårdsbruk det fattigere Vest-Norge for å kunne få et utkomme de klarte å leve av. Mamma og pappa opplevde begge matmangel, krig og okkupasjon med tyske jernhæler i gatene. Jeg vokste opp som enebarn med mor og far i leilighet med  to rom og kjøkken over et bakeri i en middelstor norsk by -- med kulehull fra et tysk maskingevær i vedskjulet -- og manglet intet. Jeg husker atomtruselen, Cubakrisen, Den kalde Krigen, mordet på Kennedy'ene og Martin Luther King som de beksvarte skyggene i min oppvekst.  Jeg flyttet etterhvert til Oslo p.g.a skolegang og begynte å arbeide i IBM Norge etter avsluttet utdanning ved Universitetet i Oslo. Jeg arbeidet meg etterhvert ihjel, helsa fikk en alvorlig knekk og jeg ble mot min vilje uførepensjonist som 34-åring. Jeg giftet meg, fikk to fine barn og arbeider idag 25% som datakonsulent, webmaster og redaktør med hjemmekontor. Familien flyttet noen mil nordover fra Oslo til Gran i Oppland fylke i 1997 -- og omsider trives jeg her i innlandet. Jeg savner ennå lukten av salt sjø og støv fra byens asfalt om våren -- men jeg er vel omsider hjemme nå.

Jeg forsto også såpass at historien rundt mine biologiske foreldre måtte være en uheldig miks av tilfeldigheter, impuls og skam -- for mappen som fulgte med adopsjonen var svært tynn og mine adoptivforeldre var svært åpne om hele prosessen. Derfor skammer og skammet jeg meg aldri, og kommer heller aldri til å gjøre det.

I godt voksen alder har jeg rullet opp litt av de biologiske foreldrenes historie, og den var mer eksotisk og kanskje mer brutal enn jeg hadde regnet med: Jeg var resultatet av en one night stand mellom en kvinne fra Sørlandet (Grimstad) og en sjømann fra Nord-Norge (Tysfjord i Nordland fylke). Ingen av de impliserte var interessert i barn.

Barnefar gikk også så langt som å nekte farskap og å bli dratt for retten inntil en Lagmannsrettdom falt. Ikke fordi han skammet seg iver å ha en lausunge, men han ville ikke betale pengene han skyldte den norske stat for mitt opphold på spebarnshjem fra fødselen inntil adopsjonen hadde funnet sted. Han ville ha ny båt i stedet.   Han giftet seg det året jeg ble født med en dame fra hjemtraktene og fikk etterhvert fire barn med henne. I 1972 forlangte hans kone skilsmisse p.g.a mange år med mishandling og alkoholmisbruk. Han døde av hjerteslag i 1976, 46 år gammel.  Han hadde interessant etnisk bakgrunn: Hans mor var 100% samisk. Tysfjordområdet er en av kjerneområdene i Norge for undergruppen av samer som kalles Lulesamer.

Så til min biologiske mor: Hun hadde vært gift og skilt, og hennes to barn ble oppdratt av hennes mor på Sørlandet. Så ble hun gravid med meg -- og  turde ikke dra hjem til sine strengt religiøse foreldre med dette tredje barnet. Kort tid etter jeg var født, møtte hun en mann hun senere giftet seg med. Hun fortalte ham alt. Han ville de skulle prøve å få tak i dette tredje barnet og oppdra det som sitt eget, men det lot seg ikke gjøre ettersom adopsjon da allerede hadde funnet sted.  De fikk etterhvert fire døtre, og hadde et godt ekteskap inntil han døde for to år siden. Så kommer det tragiske: Min biologiske mor har ikke fortalt sine fire yngste døtre om de tre barna hun fikk før dem, hun frykter for sitt rykte som 'perfekt mor' dersom dette skulle bli kjent for dem. Mon hvordan det gikk med hennes to eldste barn? Jeg vet det ikke.

Min biologiske mor hadde også enn litt spennende etnisk bakgrunn: Hennes mor kom fra et lite sted i Telemark -- og hun var av islandsk familie. Hennes far var tysk og etterhvert norsk statsborger. Han ble arrestert av Gestapo i 1942 for deltakelse i sabotasje, satt 8 måneder i forhør på Grini utenfor Oslo og ble deretter skipet til Auschwitz-Birkenau. Altså en tysk ikke-jøde i Auschwitz....Det er av sine egne man skal ha det. Han overlevde så vidt -- han veide under 40 kilo og alle negler og fingertupper var borte var  da de Hvite Bussene kom hentet ham våren 1945. Han døde i 1953, helsa var alvorlig svekket etter oppholdet i en Nacht und Nebel-leir.

Mine og dine historier er ikke unike -- det er slike historier i alle familier. Spørsmålet er om man tør å fortelle og å reflektere rundt dem -- selvsagt sett i lys av egen tid og opplevelser. Nei, de døde kan ikke forsvare seg, men de forsvarte heller ikke nødvendigvis sine mens de levde. De var likevel unike, noen som på en eller annen måte betydde noe for oss  - på godt og vondt. De forteller om individer, holdninger, liv og levned, tråder i den større veven som utgjør den nære historie i et lite land. Som sådanne bør de fortelles, og uten skam -- slik du gjorde det på din blogg.


Foto (og norsk hilsen): Grethe Bøe

mandag den 19. juli 2010

Hej oldemor

Foto: Franz Neitzel, Neubrandenburg, Turmstraße 5.

Slægtsforskning er spændende.

I min egen familie er det især moster Ebba Filtenborg, som er foredragsholder og researcher sig frem til historierne. For ikke så lang tid siden fandt hun frem til at kvinden her er min oldemor. Mormors bror Gerhard har efterladt nogle notater, som passer perfekt med dette foto fra et af morfars fotoalbum.

Der er ingen tvivl. Gerhard har beskrevet oldemors påklædning, og tilmed nævnt fotografen, Franz Nietzel.

Så nu ved vi, at personen på fotoet er min oldemor i sine velmagtsdage:

Marie Amalie von Sicard, født Westrén-Doll.
Hun levede fra 6. april 1872 til hun døde alt for tidligt den 10. juli 1930.
Hun er fotograferet den 15. september 1920 som 48-årig, under sit ophold på godset "Gültz" 1919 - 1921.

torsdag den 8. april 2010

At gøre en forskel

Foto: Shay Master, USA

– Jeg vil gerne gøre en forskel. Det er der mange der siger. Som svar på mange forskellige spørgsmål…

– Hvorfor vil du gerne være soldat? – Hvorfor studerer du til lærer? – Hvorfor demonstrerer du?
Gøre en forskel? Det har du da allerede gjort. Vi gør jo alle en forskel det øjeblik vi bliver født. Når du vælter ud af mors skød og skriger. Så kan det nok være du gør en forskel.

For det første bliver din far og mor forældre til dig. Men det er større end det: Familien bliver en anden. Nogle bliver pludselig bedsteforældre, oldeforældre, onkler, tanter, fætre, kusiner, brødre, søstre – jo, din fødsel bliver i dén grad bemærket, som noget betydningsfuldt.

Derimod er der faktisk mange der et liv senere dør i al ubemærkethed. Usynlige mennesker, skulle man tro. For nogle kan der gå dage inden en nabo opdager at man er død.

Når det engang bliver min tur, ved jeg inderst inde godt det ikke bliver nogen større begivenhed. Men jeg håber selvfølgelig det bliver bemærket, så jeg på den måde har gjort en forskel hele vejen gennem livet.

Jeg vil gerne blive gammel. Få folkepension i mange år. Og dø først på en måned, så der bliver penge nok tilovers til gravøl til dem der vil tage afsked med mig.

torsdag den 5. november 2009

Lillebror i fjernsynet

Foto: Sanja Gjenero, Kroatien

I dag har Thomas fødselsdag. Han bliver 45 år. Han er bomstærk og løber et marathon på tre timer og nogle minutter. Og så er han tilmed temmelig intelligent. Så selvom han er min lillebror, stryger jeg hurtigt forstavelsen lille-

Min anden lillebror hedder Stephen, og han er også større og stærkere end mig. Engang kom jeg til at sidde midt mellem mine to (små)brødre til en familiefest. De tog begge et fast greb i hver sin arm – og så sagde Thomas: Skal vi se hvem der får ønskebenet?

Thomas er en god fortæller, og det sidste halve år har han af og til været i hovedstaden for at være til optagelser i DR Byen. Det er blevet til en serie fyndige og morsomme programmer med titlen Hjælp, min kone er skidesur.

Ham den høje knallert med kort hår, overskæg og stor næse… - det er min bror. Håber der kommer nogle gode guldkorn på DR2 om lidt, kl. 22 og en halv time frem.

torsdag den 21. februar 2008

Fotografi og historie


Der var engang, for ikke så længe siden, hvor familien Danmark regelmæssigt gik til fotograf. Som her, hvor min far og mor har givet mig og mine brødre pænt tøj på og taget os med hen til Kehlet Foto på Istedgade.

Hvorfor gør man ikke den slags længere? Altså tager det pæne tøj på og går til en fotograf, der kan kunsten med lyssætning, tid og blænde – og den helt rigtige atmosfære…

Den er en af tankerne bag et nyt firma, som Christian og hans partner Hanne starter op i nogle lokaler på Vendsysselvej, tæt på Grøndal Torv ved Godthåbsvej her i København.

Jeg skal ud til Christian og portrætteres imorgen fredag. Han kan udstille fotoet og have det i sit portfolio, og jeg kan fx bruge det som nyt profilfoto her på Mingler.

Idag har de fleste med en mobiltelefon også et skudklart kamera på sig, og det er smart. Men udviklingen går hårdt ud over det gode, gedigne fagmandsfoto.

Se bare mit foto af fotoet. Mit kamera spejler sig i glasset, tsk-tsk. Den slags fejl laver en professionel fotograf som Christian ikke.

lørdag den 7. april 2007

Familiefotos

Foto: Julia Freeman-Woolpert, USA


I Lunderskov vækker farmors fotoalbum Jeremys interesse for sin mærkværdige familie.
– Hvem er manden med den sjove krave? Det er din oldefar, han var provst.
– Er det onkel Thomas da han var lille? Ja.

Det er mærkeligt. Vi mennesker skifter i dén grad udseende og tøjstil, og alligevel kan vi genkendes på et fyrre år gammelt foto fra barndommen.

Gamle fotos er langt mere end falmede sort-hvide minder. De er brændstof til historier fra forne tider. De sparker tankerne i gang.

Tag f.eks. billederne her, fra Julia Freeman-Woolpert  i USA. Den stoute kvinde er hendes mormor. Hun blev gift og fik børn. Og sådan er det nok også gået de andre damer, som med fotografiet annoncerer efter ungkarle. Kig nærmere på billedet, og se skiltene Bargains og Man wanted.

Så vidt jeg ved, scorede oldefar Filtenborg sin russiske gymnastiklærerinde von Sicard fra Kaukasus, bl.a. ved hjælp af et barndomsfoto af sig selv.

Uden de gamle familiefotos ville alt se helt anderledes ud…